Om Kjuker

Kjukefakta:

les: http://no.wikipedia.org/wiki/Kjuker

En kjuke er en sopp som lager fruktlegemer på ved, som ofte er sidestilte, gjerne stammer og greiner. Kjukene tilhører familien poresopper (Polyporaceae).

Sporene sitter i et porelag. Kjukene kan være flerårige, f.eks. knuskkjuke og rødrandkjukje, eller ettårige, f.eks. silkekjuke og svovlekjuke. Fruktlegemene er vanligvis treharde, seige eller korkaktige.

De fleste kjuker bryter ned ved og forårsaker hvitråte eller brunråte. Når det er hvitråte, brytes både cellulose og ligin ned; når det er brunråte, brytes bare cellulose ned, og det brune ligninet blir igjen. Kjukene gjør nytte for seg ved å brute ned død ved. Noen kjuker angriper levende trær, f.eks. rotkjuke på gran og svovelkjuke på løvtre (f.eks. eik), andre kjuker angriper trær som er svekket, f.eks. knivkjuke på bjørk. De fleste kjukene går på døde eller døende trær, veltede stammer, fallved, vedrester eller på trekonstruksjoner.

Forskjellige kjuker:

les:http://snl.no/kjuker

Duftkjuke

Den er kanelbrun til mørkebrun med gul tilvekstsone når den er i aktiv vekst, glatt til håret på oversiden, porer gulbrune til kanelbrune, seig og hard. Lukter sterkt av anis (som dropsene "Kongen av Danmark") eller fennikel.

Vokser vanligvis på toppen av granstubber eller store, døde nedfalne granstokker.

Fiolkjuke

1–2 cm bredt, utstående, seigt fruktlegeme hvor hatten er grå til gråhvitt og filtet. Porelaget er vakkert fiolett i fersk tilstand, derav det norske navnet, men blekner ved tørking eller alder til lyst brunt. Hatten blir ofte overgrodd av alger og blir da grønnaktig. Er en pionérart på nylig døde liggende stammer eller stubber hvor den kan opptre i et stort antall. Voksestedet er nesten alltid gran, men den kan forekomme også på furu, ytterst sjeldent på løvtrær. 

Flatkjuke

Er oftest halvsirkelformet og kan ha en radius på opptil 30-40 cm. Overflaten er mørk brun, men blir ofte kanelbrun og pudret av sporer.

Voksestedet er løvtrær, sjeldent på gran og arten er spredt langs kysten fra Oslofjorden til Trøndelag.

Gulrandkjuke

Er en rustbrun, stor ettårig kjuke, opptil 30 cm bred, med svovelgul kant. Den er paratittisk på bartrær, særlig furu, men også på lerk og gran.

Hvitkjuke 

Forekommer i den sørlige del av Norge, men er ellers utbredt over hele verden. Den har som navnet antyder både hvit hatt og porelag, og porene er store og til dels uregelmessige og forlenget i radial retning. Arten er bare kjent fra løvved, hvor den foråsaker brunråte.

Knuskkjuke

Den er hovformet og hard med grå skorpe og brunlig porelag. Mellom skorpe og porelag har den et mykt, brunt lag som ble nyttet til knusk.

Knivkjuke

Formet som hov eller konsoll, litt seig og myk. Hatten er papirglatt og er først hvit for så langsomt å bli skittenbrun.
Knivkjuke er helt bundet til bjørk og er aldri funnet på noe annet treslag. Den lever parasittisk inne i treet, men kjuken vokser først ut når treet er dødt

Rødrandkjuke

Flat, hovformet flerårig kjuke med gulbrun lakkaktig skorpe og tilvekstsone som først er gulhvit, så rødbrun og etter noen år helt svart.
Porelaget er hvitt som fersk og blir da sitrongult ved riping. Lukten er emmen og minner om gammel vaskeklut eller innestengt kjeller.
Vokser på stubber og stammer, særlig av gran, men også andre trearter, særlig gråor.

Ildkjuke

Har 10–25 (50) cm store fruktlegemer og er vanlig på løvtrær.  Tørr ildkjuke brenner langsomt og ble tidligere nyttet til å holde ilden ved like i grua.